Å restaurere antikviteter

Hus og møbler hører sammen. Hvilke møbler du omgir deg med kan være avhengig av mange ting. Noen trives med bymøbler, andre med bondeantikviteter, de kan være  arvet, kjøpt i antikvitetsbutikker, på auksjon eller loppemarked. Enkelte møbler betyr mer for oss enn andre. Problemene med gamle møbler oppstår som oftest den dagen vi er på jakt etter et sted å få dem reparert eller restaurert.
I dette markedet er der mange ”cowboyer” på banen. De fleste som trenger hjelp undersøker ikke i tilstrekkelig grad om vedkommende kan faget sitt, før møblene ble levert inn. Opplysningene som blir gitt i avisannonsen eller telefonkatalogen godtas uten forbehold. Det holder ikke. Vær på vakt og be alltid om referanser. Du kan bli sørgelig skuffet når det antikke bordet, kommoden eller skapet som du var så stolte over og glade i, skal hentes hjem. Møblene kan, om du ikke har undersøkt tilstrekkelig på forhånd være ødelagt for all fremtid.
Dyktige møbelrestaurerere finnes, men du må kanskje bruke litt tid for å finne frem til den rette.
Jeg har spurt møbelrestaurerer og lærer Dag Feldborg om han kan fortelle oss hvordan gamle møbler bør behandles og restaureres. Feldborg er bosatt i Vrådal, han er 50 år og underviser i fagene restaureringskunnskap, kulturhistorie og trearbeid ved Institutt for folkekultur Høgskolen i Telemark. Feldborg forteller at et gammelt bord er mer enn et bruksmøbel.  På godt og vondt har årene satt sine spor.  Som furer og rynker i et ansikt.  Bordet lever og har en historie å fortelle.  Om slitasje og ”minnesmerker”. Om et levd liv tross skavanker og skader
Skal bordet eller et annet møbel restaureres, oppstår dilemmaene.  Hvor mye kan en fjerne av skadene, før bordet blir glatt og rynkeløst?  Hvordan tar man vare på ”sjelen” i et gammelt møbel?
En vanlig framgangsmåte ville være å fjerne lakken, pusse ned beis, sår og skrammer, lakke opp på nytt – og ved behov legge inn en kunstig patina.  Bordet har fått en bedre overflate, mer slitesterk, men noe er tapt på veien.
Museer har gjort sine valg.  Restaurering i tradisjonell forstand unngås i det lengste. Hver skade diskuteres fram og tilbake.  Er den viktig å fjerne?  Hva forteller den av historie?  Hva oppnår vi ved å fjerne den? Plutselig kan avslitte hjørner, sår og defekter stå fram på en ny og interessevekkende måte.
Innenfor privat restaurering er vurderingene og resultatene så ymse.  Utøverne er en uensartet gruppe.  Restaurering har vært – og er fortsatt i stor grad – mer styrt av smak og ferdigheter, enn av innsikt og omtanke for selve  møbelet.  Som alminnelig håndverker er det ikke annet å vente enn at en rår over et fåtall av de overflatebehandlingsteknikker som engang har vært til stede.  Vanligvis er man trenet til å lage den perfekte overflate, blank og lytefri.  Som kunde kan man få tilbake et møbel man ikke riktig kjenner igjen…

Er en antikvitet hellig og ukrenkelig?  Er det ikke tillatt å gjøre inngrep eller forandre uttrykket i den?  Et enten eller svar er vanskelig å gi.  En del antikviteter krever i kraft av sin blotte alder og sjeldenhet å bli behandlet med særlig pietet og ærbødighet.  Men alle…?
Noe av sjarmen med antikviteter er jo også at de er blitt tilpasset ulike tiders krav og moter.  Et malt møbel kan ha flere malingslag over hverandre, som hver for seg kan leses for de som har litt lesetrening.  Ulike stilepoker er representert med sine motefarger.  Et inkvisitorisk spørsmål blir hva som gjør den ene moten bedre enn den andre?

Har et slikt møbel overlevd lut, sandblåsing eller andre motenykker, ligger det mye historie gjemt i fargelagene.  Det ville være synd å fjerne den.  Et alternativ kunne være å legge arbeid og ressurser i å sette opp en ”fargetrapp” for å dokumentere de ulike lagene.  Eller rett og slett å male over for å bevare og ”forsegle” det hele.
Løsningene kan være mange, alt avhengig av møbelets utgangspunkt, alder og historie.  Det er umulig å foreskrive bestemte framgangsmåter.  Hvert møbel er gjennom årenes løp blitt en individuell skapning som bør ytes størst mulig rettferdighet selv om stil, form og utseende ikke er helt hånd i hanske med tiden.  Oppgaven kan bli som en forsvarsadvokats’ – sørge for at et møbel ikke uskyldig dømmes til avsliping, lutbad eller hva verre er.
Det kan være rimelige og fornuftige grunner til å fjerne en avflaket og skjemmende overflate.  Men ikke alltid trenger en gå helt til bunns.  Det finnes mange skånsomme metoder hvor en kan behandle skader lokalt. Å finne fram til disse løsningene må være målet for en god restaurering.

Råd for restaurering

Restaurering består av vurderinger og avveininger.  Her er noen råd som kan brukes som en rettesnor:

Vær føre var

Tenk gjennom hvordan møblene står plassert eller håndteres.  Direkte sollys gjør stor skade på det meste.  Lakk og maling tørker ut, tekstiler blir sprø og farger blekner. Kanskje kan møbelet plasseres i en annen del av rommet for ikke å bli utsatt for det verste sollyset.  Å bære en stol etter stolryggen anbefales ikke.  Ta alltid tak under setet, der er den mest solid.  Skal du flytte en kiste, ikke bruk bærehåndtakene som kanskje ikke har bærekraft lenger.  Løft den opp i underkant eller plasser den på et teppe og skyv den dit den skal. Møbler som samler støv og skitt, eller står inneklemt i ”stabler” gir ypperlig grobunn for allehånde insekter.

Se meg!

Det er ille å ikke bli lagt merke til.  Også for møbler.  På hytter, i kjeller og uthus skjer det ofte.  Er rommet for tett , kan det bli sjenerende muggskader.  Sørg for bedre ventilasjon.  La kistelokk og skuffer stå på klem. Trekk møbelet noen cm vekk fra yttervegg og plasser eventuelt klosser under for å øke luftsirkulasjonen.

Universalmiddelet?

Vær på vakt overfor universalmidler.  Ofte er de utviklet for å gi raske og enkle resultater. Hva de gjør over tid, vet vi mindre om. Er overflaten malt, lakket eller ubehandlet, kan et tynt lag voks beskytte mot daglig slitasje.  Men det trenger ikke være nødvendig.  Møbelvoks gir overflaten en ekstra glans.  Er det det du ønsker?  Ved pleie og renhold hold deg til midler du har god erfaring med.  Ammoniakk er forbudt.  Grønnsåpe derimot kan brukes på de fleste overflater – eller enda bedre – fjern støv med en godt oppvridd klut eller støvmopp.

Markspist treverk

Borebiller og andre tregnagere kan fortone seg som en pest og plage.  Men en må huske på at de tross alt er enkle vesener som i utgangspunktet ikke vil deg vondt, selv om det kan føles slik.  Er det kulde, går de i dvale.  Varer kulden over flere år, dør de ut.  Er treverket tørt nok, mister de apetitten og dør av seg selv. Moderne boliger er som regel tørre nok hvis luftfuktigheten er under 60%.  I fuktige strøk, nær kysten, i myrlendte tilvokste områder er situasjonen noe annerledes.  Ser du små tuer av boremel, må du følge med over tid. Fjern det du ser.  Danner det seg nye tuer med lyst, ferskt boremel, kan alarmklokkene settes på.  Kontakt nærmeste museum for å få råd om mottiltak. NB! Har du fått inn et møbel med gammelt eller nytt insektsangrep betyr det i prinsippet ikke smittefare over til andre ting. I så fall må luftfuktigheten være riktig, dvs over 60%.

Ta vare på løse deler

Store skader har som regel vært små en gang.  Mye kan unngås hvis en tar skaden før den får utvikle seg.  Eller tar vare på løse deler.  De er som ”verdi-gjenstander” å regne.  For den som kom etter og skal gjøre noe med mangelen, er det gull verdt å ha originaldelen, selv om den er aldri så liten.  Problemet er at løse deler har lett for å bli borte.  Ha som leveregel å gjemme det du måtte finne av løs finer, pyntelister eller avskallinger på et fast sted.

Ikke la deg lure

Har skaden først skjedd, må noe gjøres. Det finnes mange villige håndverkere og hjelpere, men resultatet kjenner du ikke før møbelet hentes tilbake.  Unngå store skuffelser ved å be om dokumentasjon på tidligere arbeid.  Sett av tid til å diskutere aktuelle løsninger.  Restaurering er en prosess med mange veivalg og det finnes mange slags oppfatninger av hva som er ”riktig” – fra total oppussing til pietetsfulle inngrep.

Jo mindre, jo bedre

En trenger ikke pusse ned en overflate for å bli kvitt en skade. Er fotsprossen brukket, kan den skjøtes sammen i stedet for å lage en ny.  En blekkflekk i en skrivebordsskuff eller slitasje rundt et håndtak forteller om hvordan tingen er blitt brukt.  Det finnes alternativer til de fleste måter å sette ting i stand på.  Det ligger mye skjult livsvisdom i det japanske ordspråket:  For den som har en hammer ser alt ut som en spiker. Sats heller på at det lille som gjøres, gjøres ordentlig.

Nye antikviteter

De fleste antikviteter har vært stemplet som gammeldagse og umoderne en eller annen gang, men noen har brydd seg om dem likevel.  Dagens umoderne møbler er rekrutteringsklasse for neste generasjons antikviteter.  Jo mer ”urørt” de er, jo større sjanser har de.

Dokumentasjon

En restaureringsprosess har lett for å balle på seg og leve sitt eget liv.  Etter hvert som store skader fjernes, trer en ny hær av småskader fram og setter grå hår i hodet på en. Vær nøye med å diskutere og bestemme hva som er problem i utgangspunktet. Deretter kan du finne botemidler. Det er lurt enten det er deg selv eller andre som gjør arbeidet, å dokumentere i ord eller bilder – hva som er gjort, hvorfor og hvilke materialer/teknikker som er brukt.