Ja takk begge deler

Det prates så mye om alle forandringene som skjer med våre gamle hus, men tro om det ikke også skjer noe i forhold til bruken av dem. Her er en liten historie fra Setesdal som jeg synes anskueliggjør dette på en fornøyelig måte. Liknende situasjonen har sikkert oppstått mange andre steder i landet etter at den ”moderne” tid gjorde sitt inntog. Det er nok ikke bare i Setesdal at dette kan ha hendt. Kulturminnevern oppfattes sikkert av mange som mye gravalvor, kanskje vi skulle myke dette ”alvoret” opp med litt humor. Dette er historia om en setesdøl som ville bygge nytt hus på dugnad. Dugnadsgjengen overtalte dølen til å spørre om hjelp fra arkitekt med hensyn til tegning og for å kunne forberede byggesaken. Arkitekten tok jobben og da han var kommet så langt i prosessen at det skulle settes av plass for bad og wc måtte han spørre dølen til råds.
”Du vil vel ha klosett og vask inne, spurte arkitekten og ikke utedo som før i tida”. ”Nå blei æ forvirra, men dersom du rår meg til ein forbetra måte å kvitte meg med mine ”lurar”- då blir det vel plent som i boien (byen)?” Svarte dølen og sa seg enig med arkitekten til den løsningen.
Noe senere ville arkitekten gjerne vite om setesdølen ønsket veranda eller terrasse slik at han kunne sitte ute å ha et godt måltid sammen med familie og venner når de kom på besøk. 
Men da svarte setesdølen med irritert stemme; ”Nei nå lyt du peinedø gje deg,- tenk å ete ute å drite inne”.(Gjengitt med tillatelse fra ordføreren i Bykle)